tirsdag 27. mars 2012

TG tur til Romsdalen

Gjennom sosiale medier kom det melding om at årets andre (og uoffesielle) tg-samling i romsdalen skulle avholdes helgen 22 til 25 mars. Foruten hard støting i fjellet, skulle det feires at fjorårets TG-sheriff Tommy "happyfeet" Søjdis, kyndig EDB bruker og innehaver av datakortet, hadde gjennomført sin første facebook-event. Stor festivitas. Gårsdagens nissedal eventyr hadde kulminert i asker i 02 draget, så alpin-starten ble snoozet bort. Fuktig klatretau suppleres med ski, sympatex og dobbel statoil kopp. Klar for 450 km kvalitetstid alene med Bila.

Tjente inn 1.5 statoilkopp og kjørte forbi minst én bil på vei til Romsdalen.
Bila er i slaget og går som ei kule, minst 110 i 100 sonen. Ved gardermoen møter vi snuten. Hiver meg på bremsen. Snut-jævlen stirrer inn i sjelen min idet jeg kjører forbi. Jeg holder 70. Best sånn. På dombås møter vi en snasen Audi A6. Bila vil bli igjen og gjør seg vanskelig. Jeg smører med litt 10W-40 og snart freser vi nedover Romsdalen. Finner et hus i isfjorden med nøkkel under dørmatta. Litt etter kommer kongen av Snøhetta og dronninga av Eresfjorden. Det skrønes og skåles. TG jentene kan berette om dødsangst i mt.Blanc massivet og verdens hareste klatreruter i USA. Utover kvelden fylles det på med TG´ere i dyre biler.

Fredag
Fredagens prosjekt er Gjuratind. TG´s kjekkeste danske og 50 000 meter´n "Knor Whey" kniver om de trangeste buksene. For som alle vet, autoritet på fjellet er omvendt proposjonalt med graden av baggy bukser.  

Det kan bevises empirisk at fjellvett er omvendt proposjonalt med buksestørrelse

Guide-gutta legger tipp-topp rando spor, instruerer i kick-turns og deler ut sjokkis ved vardene. 1400 høydemeter gjennom tåka går unna i en fei. 150 meter under toppen må vi sette igjen skia og knyte oss inn i tau. Jeg tapte tydeligvis bukse-ruletten og havner bakerst i taulaget. 
Tau er gøy sier guiden. På vei opp snøflanken mot Gjuratind
Før cruxet er det stopp. Guide-gutta skal måle bukse-sleng med målebånd for å avgjøre hvem som skal lede. Tar på dunis og setter meg på en hylle. Sovner. Våkner av at overkroppen har nådd kritisk helning og begynt akselerasjonen ned mot fjorden. Redder dagen (og martine som er knytt inn over meg) med kyndig og panisk bruk av isøks. Toppen ligger rett over skyene og lyset og stemningen er knall. På kvelden dumper det inn med tg-veteraner, douchbags og folkhögskulan pensjonister. Stinn brakke. 

Jesus-pose på toppen av juratind
Lørdag
Lørdag er den store søtedagen. Ems, happyfeet Søjdis og undertegnede kjører alpin start (til glede for resten av hytta) og drar opp i Vengedalen. Kl 08 setter vi kursen mot Østsiden av Store Vengetind. Høkkekongen og frikjøringsforbildet Halfdan med følge cruisa Romsdals-ED´n tidligere i vinter og pensjonerte brattkjørere kan ikke være noe dårligere. Ems er kjent for å kun kjøre førern´s hardeste linjer. 1000 høydemeter opp til vannet unnagjøres i en feil. Bygger sofa i ren folkehögskolan stil og frikjøringsgutta lærer guiden nye begreper som å "spotte linjer" og "høkking".

Store Vengetind. Østsiden til venstre i bildet.
Som yr har lovet letter skydekket kl 12 og vi følger i Slingsby´s fotspor opp østveggen. Et stykke etter bergschrunden oppstår det et tydelig BMI skille i følget. Sigurd "alvefot" Løvfall og Erling "Lett-på-tå" Solheim drar skare-dansen opp facet, mens Tommy "Bolla" Søjdis kjører gjennomslags-teknikk og brøyter seg veg med brystet først. Her kommer selv åletrang softshell til kort. Erling sægger med snowboardbuksa for å provosere. Topp stemning i frikjøringscampen. Svett og lunka stemning blandt guide-gutta. Ruta følger en skrånende rampe med et røslig klippeparti på nedsiden. Eksponering 4 og en helning mellom 46 og 48 grader er de tørre fakta fra fører´n. Oversatt: Fin og bratt skikjøring men et fall blir fort ufint.

Sigurd "alvefot" Løvfall på vei opp Slingsbyruta, Store Venjetind
Yr lovet et vindu på 3 timer, men er som vanlig ikke til å stole på. Klokken 2 er vi ved hjørnet og har kun 150 høydemeter igjen til toppen. Skitvær og tåke står inn dalen og vi innser at sessongens første bail er et faktum. Banning. Får fin og passe bratt kjøring ned rampa i god snø. Hjemme venter pøls og trøste-birra. Team Sulheim letter på stemingen med hjemmelagd show. Topp stemning.

Søndag
Trang i hjelmen etter gårdagens trøste-brennvin. Tåka ligger tjukk på omtrent 25 moh. Vurderer å dra hjem. Men minne om snut-jävlen sitter fortsatt stramt i minne. Må tusle av seg fyllsjuken først. Fedles-tur til Skarven. Knor Whey og TG kniver igjen om sjefs guide rollen. TG ligger godt ann til turens trangeste bukser intil Knor Whey drar frem trumfkortet; Stilongs. Ingen softshell kan slå stilongs. Tommy må se seg slått. Ems er i opososjon og sægger enda mer. Får tilsnakk for å bøye seg for å dra opp hæl-løftern. Vistnok ikke godkjent. Plutselig blir autoriteten til sjefsguiden utfordret. Sulheim gutta har et triks i ermet. ingen bukse. Full forvirring følger. Hvem er nå sjef? Er ingen bukser bedre enn uendelig trange bukser? Er null et tall? ingenting gir mening. Å fortsette turen føles meningsløs. Severin suveren redder dagen. Å gå uten bukser er et klart brudd på fjellvettreglene. Guidenes 10 bud. Gutta er diska, tåka forsviner, sola skinner og Knor Whey er først i sporet. Vi fisker frem jumaren og henger på bakerste rad opp lia.
Gutta på bakerste rad. Heavy & Slow er det nye Light & Fast
Obligatorisk folkhögskolan-baris-uttoppings-bilde gjennomføres. Resten av vannet drikkes opp. Vi ser ned vestrenna. Den er full av gammalt skred. Frister ikke. Litt lengre til venstre finner vi en smalere renne. Den har ikke rast ut. Ennå. Jeg har bestil skredsikker snø og slush på cruxet. Faker et tap i stein-saks og sender guiden utfor først. Trange bukser er den beste forsikringen mot skred. Fin kjøring i våt vår snø. Mye sluff management. På utmarsjen mister vi snowboarder´n. Venter i tre kvarter på p-plassen før han kommer tuslende opp skogen. Beretter skrøner om elver så store som mjøsa og feller som løsna. Særlig. Slappe brett-faen. Sikkert bare sittet på rævva å sigga i skævven. Afterski på statoil. 12x matpakke og statoil-kopp. God stil. 

Oppsumeringen av søndagens skarve-renn kan sees her:








torsdag 22. mars 2012

Nissedal

Arbeidsledig og hjemløs en blåmandag i mars. Såvidt rukket å tørke superundertøyet fra helgas Vosse-kalas før rastløsheten setter inn. Alt for lenge til torsdagens Romsdalstur med "the weekend warriors" fra Trondheim. Global oppvarming har voldtatt restene av isklatresesongen. What to do? Jeg ringer en venn. En arbeidsledig en. Min kompis Miles fra New Zealand har et avslappet forhold til jobb og husvær, dog en heller serriøs tilnærming til klatring. "tur?" spør jeg. "okay" sier Miles. Team Unemployed international skal på tur. Dårlig vær i høyfjellet og generell skepsis mot sportsklatring gjør at destinasjonen blir Nissedal. En uke etter at Ems og jeg børna gjennom seljord gjentar historien seg, denne gangen med færre douchbags, mer tauverk og skitpreik på fremmedspråk.

Team Unemployd international hits the road

Ankommer Bremlandsfjellet i god tid og går Harry Pothead, (6-), et fullbolta friksjonssva som krever mye smøring. Bra vær og god stemning en tirsdag ettermiddag. Semi Alpin start onsdag morgen. Nå skal Hægefjell til pers. Vi har sett oss ut "Mot Sola", 9 taulengder med klatring på 5+ og 6- tallet. Problemet er at veien inn til hægefjell ikke er brøyta de siste 7.5 km. Et internasjonalt team av ingeniører har kommet opp med en genial og enkel løsning: langrenn-ski. Stusser riktignok litt over at det ikke er noe snø på veien når vi ankommer. Neivel, legger igjen skia i bilen og småløper oppover veien. Etter 6 km med småjogging i approach-sko spør miles litt forsiktig: "shouldn´t there be like a 1000meter granite dome around here somewhere?" neinei, beroliger jeg, og forklarer: I norge er det ofte sånn. "we call it a luretopp" sier jeg. Du ser ikke toppen før du er rett ved. "hmm, okay". Miles skjønner.

Et vannkraftmagasin i pluss, en 1000 meter granittklippe i manko. Pokker
Ved enden av veien finner vi en 30 meter høy platedam, et enormt nedtappet vannkraftmagasin, en arbeidsbrakke og ingen 1000meter granitt klippe. Banning på norsk og engelsk. 6 km pakningsløp følger. Ankommer bilen kl 11 med blødene tær. Lavmælt kjøretur. Endelig. Skiltet mot Hægefjell, woho! Stemning i bilen. Miles feirer med nz dubstep på stereo. Her er det snø. Det smøres godt med klister, her skal kornsnø, grus, granbar og all mulig annen faenskap sitte. Miles er førnøyd, han har nemelig gått 9 ganger på langrenn i sitt liv. Vi føler oss som reneste team Nortug der vi stabber innover med 20 kg klatreutstyr og klister-kladder under skia. Dumper skia og en sekk ved sommerparkeringen og racker opp.

Endelig finner vi fjellet. Ser større ut i virkeligheten enn i førern.
"Mot Sola" er våt. Skikkelig våt. Nytt møte. Retorisk spørsmål oppstår: "Hvis du vet det blir en epic, og likevel går på, er det da en epic? Eller er man bare dum"? Nødløsning blir å gå "Via Lara" løpende. 45 minutter med snøkaving følger før vi er ved innsteget. Via Lara er våt. Veldig våt. Det er en bekk. Positiv holdning råder. Det er bra, da blir det litt spennende mener Miles. Vi må bytte over racket to ganger og går de 7 lengdene som 3.

Jeg sikrer Miles og nyter sola
På toppen skjønner vi hvor alt vannet kommer fra. En enorm kollapset skavl ligger på svaet og svetter i sola. Rappellerer ned naboruta "agent orange". 3 Taulenger og 2.5 time opp, 8 rapeller og 3 timer ned. Miles er misfornøyd med at langrensskoa er så dårlige å rappelere med. Jeg prøver å forklarer at denne lagrennsturen ikke nødvendigvis er representabel for Norsk lagrennsport. Rekker frem til skia rett før det bli mørkt. Speider etter elg med hodelykt på vei tilbake til bilen. Er masse elg i Norge forklarer jeg, men de sover nok nå. "Okay", sier Miles og tror ikke på meg. Bra tur på tross av mangel på elg, luretopp og fucking lagrennboots.



lørdag 17. mars 2012

Voss Freeride


Rakk såvidt hjem for å skrape størkna Lofot spy av skidressen før det bar avsted til Voss Freeride og Vinter Veko. Ems skulle på Douchebag turné og trengte både styrmann, rent-a-pro og selskap på veien. Fylte opp bila med douchebags og dro avsted grytidlig tirsdag morgen. Første stopp Hovden. Emser´n prata bisniss mens jeg hang rundt i sjappa med fullface hjelm og skulte på kidsa gjennom sota brille-glass. Ems er ikke som andre selgere og når man ankommer møte med gore-tex, snowboard boots og har papir´a i ABS sekken er det lite tvil om at man er core. Det premieres med gratis heiskort. Nok snikk-snakk, her skal det høkkes. Rett opp i lia for å prøve lykken på den lokale klippa. Moderat sukesess. For mye stein og råtten snø. Blir forbanna og drar ned for å yppe med de lokale skigymnas-kidsa i utforløypa. Kjører fra en jente på 13 i kondomdress og gjenvinner selvtilliten. Finner en stein å høkke på. Igjen moderat sukess. Ems kjører snowboard stomp og ruller bare et-par-tre ganger. Plutselig kommer snut-Jo opp lia. vistnok vintertreff  for snuten på Hovden. Snakk om timing. Jo har akkurat kjørt snut-mesterskap i boardecross og blør i hele trynet. Går tydeligvis hardere for seg i PM enn i NFC. Jo får to valg: a) la oss kræsje snut banketten og passé på snut-hytte-sofaen under dekke av å være utvekslings-snut fra stavanger eller, b),  gi oss nøkkelen til sjappa i sandnes. Jo trenger lite betenkingstid og snart disper vi fast eiendom i rogaland.

Høkking i Hovden


Neste dag selger vi bagger som hakka møkk over hele det glade vestland. I kjent Solheim stil ankommer vi løpermøtet i voss med 2 minutters margin. Får utdelt t-skjorte, startnummer, klilstremerke og rabattkort på peppes pizza. Føler oss som VIP´s. Mye kjentfolk i baren, vi hooker opp med Alex og drar til Per. En fyr ems har maila med en gang. Han har sjappe med seng og smørebod i kjellern. Sjukt trivelig fyr som kjører "åpent sinn, åpen dør" - policy. God karma.

Full gass under Voss Freeride. Foto:Per Finne

God stemning på bussen til kvalliken. Facet er helt ok, med en god del elementer. Tung og litt råtten snø. Som vanlig er det ikke helt rando-speed opp facet. Hoveddommern banner og sverter over høytalern. Truer med disk på de som er treigest. Biter ikke på hardbarka frikjørere. Burde heller lovet gratis birra til de som var først. Jeg går som  nummer 46 og får god tid til å drikke te og finne roen på toppen. kjører pranayama og tygger tyggis for harde livet. psyker opp og ned. Får til slutt starte. Får mer fart ut av første klippa enn jeg trodde og må svinge av. Mister linja mi. Faen. Nødløsningen blir å gi full gass. Finner noe småtteri å hoppe over, men tung snø og slaggføre etter 42 alpinister gjør at det blir så som så med telemarkstilen. Beina får juling. Finner siste klippa, men er så gåen i beina at landingen ikke sitter. Tryner. Banner. Hjelper ikke. Trøsten er at mange andre tryna på samme spot. Inkludert Alex. En sjukøret gjeng drar tilbake til Per. Bælmer trøste birra. For meg holdt det til en 4.plass, Alex endte på 16. plass i alpint klassen og ems endte på 6.plass. 

mandag 12. mars 2012

Lofoten Freeride 2012


Årets Lofoten freeride gikk av stabelen 8 til 10 mars, og dagen før den store kvinnedagen var det oppmøte på gærdis for felles avreise. Her var det topp stemning og kjentfolk som den nylige friflyt-forlovede Jonas Hjelme var å finne i baren. Grand Master Skille hadde blingsa på avreise tidspunktet og møtt opp i gooood tid. Både flyskrekk og timer ble effektivt vaska bort med pils. Snitt tiden var imidlertid ikke så ikke ille, snowboard alebiet til NTNUI Hardt & Bratt, tidsoptimisten Ems, var skråsikker på at å tusle inn på gærdis 30 min før avgang var god stil. Sjokket var stort da Norwegian damen var delvis uenig. Her hjalp det hverken med lovord eller bannskap. Selv ikke ett realt nakkebitt på smarttelefonen kunne overbevise damen om flyet burde vente. Ett par timer senere kunne Erling melde gjennom sosiale medier, på lånt pc, at selv om han var 1800 kroner og en smartphone fattigere, var han ett par pils og en flybillet rikere. Damen hadde forøvrig ymtet frempå at skibaggen var i tyngste laget, men innså fort at å be om overvekt ville være å tøye strikken. Lagleder og apinist Halfdan, møtte opp i Bodø, tok ansvar og fikk dratt med seg douchebagen Erling på lokal flyet til Svolvær.  

God snø men laber sikt under torsdagens kvallik. Foto: Inger Emma Nylund

Torsdag var det klart for prekvallik i Lofast, og alle de ruttis gutta kunne stacke opp med birra, sitteunderlag og dunis mens vi noobs måtte bevise våre rippe-skills i tåka. Jeg valgte en enkel linje og kjørte safe. Styra greit unna alt som kunne minne om krattskog i år. Rævva sikt gjorde at det ikke gikk spessielt fort med noen, og bortsett fra noen franskemenn som tryna utfor noe stein var det lite høkking. Kasper fra RÅ sport kjørte bra og klinka inn toppscore for gutta med tvungen hæl, jeg vant i løs-hæl klassen og emsern sneik seg inn som 3. mann med brett på tross av en strøken kolbøtte. Da finalen ble utsatt til Lørdag pga bedre værutsikter var det bare å jekke birran. Frikjørings sirkuset påtok seg kapteinrollen på styrhuset og studielånet ble gladelig byttet inn i meksikansk brennevin. På nachspillet ble den løse hælens fremtid heftig diskutert over rom fra hallingdal, og det var med var med nød og neppe vi unngikk nedleggelse på stedet. Snowboarderne sov seg likegyldig gjennom diskusjonen. 

Oppmann og Lagleder diskuterer klippe størrelse. NTNUI´s største høkker, Halfdan er rimelig spesifikk og tipper mellom 5 og 12 meter. Foto: Espen Mortensen

Fredags formiddag var satt av til besiktelse av finale facet ved Kalle. Et rått face innerst i dalen ved kolibrien. To mulige starter gav hendholsvis bratt flanke kjøring med mye elementer, eller enda brattere rennekjøring. De neste 18 timene innebar tung planlegging av lørdagens linje, og som frikjøringsveteranen Jonas Hjeme så fint sa det; "Jeg har aldri vært mer forbredt før en comp. Nå vet jeg faktisk hvor jeg skal kjøre". 

God stemning på start tross laber sikt. Brettkjørerne tar ansvar og bygger hule.  Ems claimer.

Lofot-været er uforutsigbart og på tross av iherdig snøhulebygging og OL-floke på start var det aldri mulig å se dommerene, mållinja eller no som helst forvørig. Etter en time på start ble finalen avlyst og 30 gjennomvåte frikjørere ble sendt tilbake ned traversen. Frustrasjonen fikk utløp gjennom snøball kasting og småslossing innen følelsene kunne nummes av mackøl og polvarer. Hvalburger, VSOP, utlodding av premier fra RÅ sport og friflyt stand-up lettet imdlertid litt på stemningen. Tidligere løs hæl entusiaster la kjapt lista på baccalao med horisontal bord-høkking, og NTNUI´s Telemark-Alpint jenter frontet baris på dansegulvet. Snowboarderne trumfet igjen gjennom meksikansk brennevin og var pinsipiellt uenig med dørvakten ang lovgivning rundt medbrakt alkhol servering. 

Ems vinner spade og søkestang, og er godt på vei til å vinne både festen, dørvaktens hjerte og en god søndagsform. Foto: Espen Mortensen 
Båtturen fra Svolvær til Bodø ble i tøffeste laget for lørdagskveldens store helter. Jeg halverte fjorårets rekord og logget kun 7 brukte reiesesyke poser. Brett-alebiet gikk det imidlertid værre med og vistnok ble det sluttet å telle på rundt 20. Heldigvis fikk alex dokumentert alt i HD, og herligheten kommer til en "tube" nær deg snart. 

Fin med røff båttur over fjorden fra Svolvær til Bodø. Foto: Aleksander Kristensen. 
Fin edit fra Alex om båtlivets gleder: