onsdag 23. februar 2011

Solen skinner på Nordenskioldfjellet

I god UNIS stil kom ikke mandagens forelser med flyet før klokken 14 og det var dermed duket for formidagstur. Under frokost/turmøtet ble det ble det bestemt at turen skulle gå til Nordenskioldfjellet på 1049 meter. Dette er den høyeste toppen i umiddelbar nærhet til Longyearbyen, og man kan gå fra døra utenfor brakka i nybyen.

Tommy er fornøyd med å ha vunnet dagens
BMI-lotto. Og fordi forelesning er byttet ut
til fordel for tur.
Etter å forjeves ha prøvd å lure steintor med på tur, dro Blaker, Tysker'n, TG strammeste bukse og undertegnede av gårde i grålysningen. dvs i 9 tiden. Ingen svalbardtur uten børse og som vanlig ble det avgjort hvem som bærer rifla på den mest retferdige måten; nemlig BMI-lotto. I fravær av SteinTor var TG's flotteste danske en solklar favoritt, og stakk pinlig lett av med seieren. For å bøte på nederlaget ribbet Blaker reservelageret med rosiner og bixit og sikret seg dermed trøstepremien; Signalpistol.

På vei opp mot ryggen. Foto: Ø. Blaker


Tysker'n viste vei opp mot Longyearbreen og dro opp tverrdalen mot platåfjellet. Rundt her et sted mista vi tyskern, og vi fulgte ryggen på oversiden av longyearbreen. Solen lå å lunka rett under horisonten og badet hele longyearbreen i blodrød morgensol.

Ryggen følger hele longyearbreen og stiger vel i underkant av 500 høydemeter opp mot Nordenskioldfjellet og bød på fin, lett felle-labbing.

Blaker og Tommy på vei over ryggen mot toppen.

Vel ut på flata før siste kneika finner plutselig TG's skarpeste øyne tysker'n. Han har gått den mye kjappere veien neddi dalen og nå sitter'n å drikker te og venter på oss før siste bratta. Han er forbanna fordi vi er treige, Tommy er sulten og jeg er happy for at vi ikke mista tysker'n. Blaker dekker over dårlig steming med chai og reste-bixit.


Opp mot Nordenskioldfjellet. Hiorthfjellet i
bakgrunn. Foto: Tommy H.S.


Siste biten opp til toppen er unnagjort på no-time og mens vi labber oppover kommer plutselig sysselmannen svevende. Utsikten over platåfjellet, adventsdalen og fjorden er upåklagelig og Tommy og jeg er enig om at topptur er bedre enn forelesning.

Sola viser seg for første gang på 5mnd.
Vi topper ut 11.40, og mens jeg står på toppen titter sola plutselig såvidt over kanten. Sola kommer i skaret ved longyearbreen (på ca 800m) den 16 feb, så vi hadde håpet, men ikke helt turd å tro at vi skulle få se den. Sola har nå vært under horisonten i nesten 5 mnd. Vi har kun vært her i 2 uker, men likevel utrolig flott å se sola igjen. Blaker gjør det eneste riktige å kjører uttopping-baris. God stil!

Etter å ha tatt en million bilder, skrålt og huiet over sola og solet oss i 20 min er det på tide å komme seg til lunsj og Georadar forelesning.
Fin snø i sola på vei ned. Foto: Ø. Blaker

Vi velger linje direkte ned mot Longyearbreen for å få mest helning. Facet er ca 600 høydemeter med vedvarende 25ish graders helning med åpent og fint cruise terreng. Snøen er overraskende fin, 5-10 cm styresnø med godt feste til underlaget og vi cruiser ned longyearbreen, via skutersporet opp dalen og sklir helt frem til døra ved brakka uten å gå et skritt fra toppen. En helt typisk blåmandag på Svalbard.
Se film fra turen her:




Nordenskioldfjellet, 1049m, Svalbard from Sigurd Løvfall on Vimeo.

onsdag 16. februar 2011

Svalbard: Bratte fjell, Bjørn og billig birra


Hiorthfjellet 904m i Adventsdalen.
Foto: Steintor foto A/S
Turen til Svalbard startet bra med null overvekt og en innstendig oppfordring fra en bekymret SAS ansatt om å være forsiktig. Innflyvningen til Longyearbyen var helt magisk, og jeg hang over gruvearbeiderne mellom meg og flyvinduet for å få med meg det enorme isøde som lå badet i rosa mørketidsskjær under oss. Utallige linjer strødd utover et virvar av bratte, hvite og svarte fjell. Jeg ble innkvartert i brakke 4 i nybyen, med kjentfolk som TheaTundra, Blumêr, Blaker og TG’s kjekkeste danske. Etter å ha hengt opp bønneflagg for god snø og omdirigert aftenposten til nybyen var vi klare for Svalbard. 
Linjespotting fra auditoriet. foto: Tommy
 
Auditoriet Kapp shulzt har en upåklagelig utsikt mot Longyearbyens peneste fjell, Hiorthfjellet, som har en haug forskjellige sexy linjer, alle med en helning mellom 30 til 40 grader. Det ble tidlig slått fast at her kan det oppstå konsentrasjonskonflikt. Under introduksjonen av studentene la blaker lista på riktig hakk og slo fast at vi er her ”on vacation”. Allerede forelesningsdag 2 var planleggingen av nedkjøringen av Hiorthfjellet i gang og beta-lapper ble ivrig utvekslet på bakerste rad.

Knallsterk beta utveksles på
bakerste rad
Lørdag 12 februar klokken 09.30 dro vi avgårde over adventsdalen med innleid taxi fra ”Steintor skuter-og-skred A/S”. I det vi drar avgårde stemmer bikkjene i hundegården i utkanten av byen i med et samstemt leven og Tommy slår fast at hundepassern nok mater bikkjene med hørselsvern. Vi freser over dalen og ved foten av hiorthfjellet får Blumêr akutt dårlig bjørne-psyke, og beslutter å halvlade våpen. 

Vi har kommet et stykke opp i lia da vi plutselig hører en heli som kommer innover dalen og ser blålysskuterne råne gjennom byen. De kjører ut i vifteformasjon og mens helien henger over med lyskaster skyter skutergutta avgårde nødbluss. Rett ved hundegården, akkurat der hvor vi 30 min tidligere hang å dinglet som et tartar-grillspyd etter skuteren til Blumêr. Da hele sysselmanns sirkuset vender seg mot oss, bestemmer vi oss for at det er på tide å peise på oppover lia. Senere på dagen kan vi lese på nrk.no at bjørnen i adventsdalen var på vei mot hyttene ved hiorthkaia (rett nedenfor oss), men vendte snuten innover dalen etterhvert. Sysselmannen holdt øye med bjørnen som loka rundt i dalen til halv 3. 
På vei opp ryggen. foto: Tommy
 Vi toppet ut på Hiorthfjellet klokken ett, etter å ha revurdert nedkjøringsplanen en fir-fem ganger. Rennen vi først hadde planlagt å kjøre var uaktuell pga for lite snø, og det samme gjalt de 3 nest beste alternativene. Jeg og Tommster bestemmer oss for å sjekke ut rennene på sørvestsiden av bollen i håp om at snøen skal være bedre der enn på det avblåste østfacet og mindre deponert enn midt i bollen. Litt uvant å kjøre renne med halvladd våpen og må rigge om litt på ABS’n for å unngå å slå neddi. Snøen er fin helt ned til utgangen og renna er rett og fin med jevn 35 graders helning. Snøen i resten av bollen er hard, men byr på fin kjøring ned til hiorthkaia. 
Tommy i solnedgang




Vi Seler opp bak Steintor og freser tilbake mot Longyearbyen. Stopper innom nordpolet for å fylle opp skutern med 10kroners birra, låner kjøkkengardinet på brakka, og like etter ankommer de 4.vise menn det store utkledningsballet på UNIS. Steintor legger linja og viser hvordan drinker kjøpes i mugger og ikke glass på svalbard. 

Tommy passer skuter mens gutta årner birra















Har skrapt sammen en liten filmsnutt med dårlig lyd som kan sees her:


Hiorthfjellet 904m, Svalbard from Sigurd Løvfall on Vimeo.

søndag 6. februar 2011

Storskaret, Allmannsberget, Oppdal

I tråd med Sætras oppfordring om at turplanlegging kun skal inneholde avreise tidspunkt ble det bestemt at Tommy, Sigurd og Sætra skulle kjøre klokken 07.30 den 3 februar, destinasjon uvisst.
Tommy gjør fjellet penere

Jeg hadde lagt en slu plan om å overtale gutta til å bli med å titte på storskaret på allmannsberget, men Sætra kom meg i forkjøpet og ymtet frempå om sikker beta ang gode forhold i storskaret. 2 timer etterpå var fellene på og jeg og Sætra hang annpustene etter vår danske kjekkas med guidebuksene. Det gikk med rundt en time før vi var ved utgangen av renna og byttet ski for stegjern.

Føre-betaen viste seg å være utdatert og gårsdagens mildvær hadde i kombinasjon med dagens minusgrader gjort snøen om til panser-skare. Den evig positive dansken slår fast at skredfaren er minimal, og setter fart opp renna i fin ueli steck stil. 

På vei opp

Storskaret viser seg å være en god del lengre enn den nordre renna (~600 høydemeter i selve renna), men stegjerna sitter godt i panser-skaren og vi topper ut i kuling og fin utsikt over Oppdal. Kjører en kort teknisk på toppen før det bærer nedover igjen.

Panserskaren ligger stram over toppartiet, og der og da er jeg ganske glad for at alle "Oppdal-skrønene" om 50 grader i toppen er relativt sterkt overdrevet. Renna er vedvarene 40 i topppartiet, muligens noe mer enkelte steder, men til gjengjeld veldig smal (ned mot 2.5 meter tidvis) og endel steinete. Det er med andre ord ingen grunn til å falle selv om eksponeringen er moderat.




Halveis nede åpner  renna seg og det blir mulig å slippe på litt mer. Snøen er fortsatt ikke noe å skrive hjem om og der hvor det er snø, ligger den pakket i små hauger.

I utløpssonen av renna får vi plutselig fin snø og får et par sprut-svinger før det er tilbake på gjennomslagsføre gjennom skogen. 

Storskaret er en fin renne med vedvarene 40 grader helning, trange passasjer og åpne felter som slynger seg ca 600 høydemeter ned fra toppen av allmannsberget. Renna er ikke synlig fra selve sentrum, men sees godt hvis man kjører litt utover retning drivdalen.

Sjekk ut filmen fra turen:


Oppdalspudder 30 Januar

På tross av gratis fatøl og god stemning hos Tommy forgje lørdag ble kvelden avsluttet tidlig. Avreise ble satt fra Trondheim kl 0800, og i oppdal ventet 20ish cm nysnø og godt selskap. Ble mest kjæøring i Hovden og Ådalen, og det var mange om beinet. Sjekk ut video:




Oppdals pudder søndag 30 januar from Sigurd Løvfall on Vimeo.

tirsdag 1. februar 2011

Rennekjøring fra Allmannberget

Nordre renne
Couloir'n på hjemmebane i Oppdal

Etter å nøye ha vurdert de forskjellige alternativene for dagen; Skifermuseum, Vilde-vogn mekking eller topptur ble det avgjort at søndagsturen skulle gå til allmannsberget, pga av dårlig vær på fjellet. En fin liten topp rett ved Oppdal sentrum og da kunne vi også få gjort litt research på de to rennene som går ned forsiden.



Tynn snø, lett skog og fine folk
Etter noe routefinding (via skyttebanen i Oppdal) og med gode tips fra lokalbefolkningen, som forøvrig mente det var litt i overkant med ABS, fullface og fatskiis i langrennsløypa, tuslet vi oppover lyngen med feller på. Et stykke opp i lia fikk vi øye på den nordligste og korteste av de 2 rennene og bestemte oss for å sjekke den ut nærere. Jeg og Ems skilte lag fra jentene og tasset opp. En del skred derbis i bunn av rennen så vi gravde en spadeprøve og fant ut at et stabiliserende skarelag 20 cm nede virket stabilt nok i selve renna. Smalt skia på sekken og tuslet oppover. Selve renna smalner til oppover,og er vel
Spadeprøve
kanskje 2 meter på det smaleste. Den er aldri særlig bratt, og er vel aldri over 40, men mindre man regner med de stedene man må droppe. Ble relativt dårlig med snø etterhvert, og vi merket at dette er nok vårskitur. Vi kom oss ikke helt til toppen, da en relativt stor stein, 2-4 meter sperret veien. kjøringen over steinen var slak og med mye stein og landingen var ikke no særlig. Vi bestemte oss for å snu her, selv om det nok bare var 50 meter igjen til toppen. Tar heller hele renna når den har fått mer snø.
EMS på cruxet


Det var generelt god stemning og årets første renne skulle innvies med Erlings nye Prior splitboard og mine nye Couloir ski. Skia er lagd for rennekjøring og fleksen i skia gjør at den er lett å ta hoppsvinger meg. Den er ikke fullt stiv nok til den værste skaren, men storkoste seg i 10 cm styresnø ned den smale couloiren. Her hørte den hjemme. Det blir definitivt mer rennekjøring på den skia. Vi fant igjen jentene i skogen og etter litt routefinding fant vi å igjen bila..



                    Sjekk ut filmen: